Deathbulge: Battle of the Bands

Dynamikken i bandet fra starten av minner om et dysfunksjonelt Metallica, og kanskje fremfor alt om det som utspilte seg i dokumentaren Some Kind of Monster. Den bryske og kjepphøye skjelettfiguren Ian, som har på seg noe som ser ut som en militærhjelm, maser stadig om at «showet må fortsette» (typisk Lars). Bandets tilbakeholdne forhandler og diplomat, Briff (Kirk), prøver å få frontkvinnen, Faye (James), til å huske hvor hun sist la gitaren sin før den kommende konserten, mens de allerede står bak teppet. Publikum begynner å bli rastløst, og buingen blir stadig høyere... så det er vel like greit at det hele bare var en drøm? Etter åpningssekvensen står det klart at bandet skal gjenforenes, ta seg sammen og erobre scenen i århundrets musikkkonkurranse, iscenesatt av demoner i... The Battle of the Bands.

Rock'n'roll, jævler!

Deathbulge: Battle of the Bands får meg til å le meg i hjel allerede etter 10 minutter. Det er treffende slapstick-komedie vevd sammen med den samme ånden som preget «Insult sword fighting» fra Ron Gilberts anerkjente pek-og-klikk-serie The Secret of Monkey Island. Faktum er at jeg ikke har ledd så mye av et spill på mange år, noe som i seg selv gjør at prisen er vel verdt det. Det ble opprinnelig utgitt på PC tilbake i 2023, men debuterer nå på alle konsoller. Dette er ikke et spill jeg noen gang har hatt på radaren – jeg visste ikke engang at det fantes – men jøss, det er gjennomgående morsomt. Du kan ikke engang samhandle med omgivelsene uten å fnise; det er briljant skrevet fra start til slutt, og du vil utforske alt, hovedsakelig bare for å ta inn den enorme mengden detaljer. Ikke en eneste millimeter av spillet er blitt oversett når det gjelder å drysse inn humor, og det treffer helt rett i nesten hvert eneste håndtegnede bilde.

Dialogen i spillet er helt strålende.

Spillet har fått ros for humoren sin, og jeg skjønner akkurat hvorfor. Et eksempel er når jeg sparker inn døra til naboens hus (det er sånn man åpner dører og kister i spillet), hvorpå døra blir spikret fast til veggen på innsiden, med varierende resultater. Her blir jeg møtt av en gammel, skjeggete fyr på sofaen sin, og mannen har lyst på litt ost, hvorpå en «sideoppgave» settes i gang. Oppgaven er å hente osten fra kjøleskapet tre meter unna, som står på den midterste hyllen – en hylle som ikke finnes. Jeg blir derfor tvunget til å velge en av de mange dyre ostene fra enten den øverste eller nederste hyllen, noe som selvfølgelig ikke tilfredsstiller den gamle mannens lyst på ost. Mannen gir oppdraget en ny vri ved å nevne at osten kommer i blå emballasje, og jeg går tilbake til det samme kjøleskapet, der jeg kan velge mellom røde eller gullfargede... Oppdraget kulminerer deretter i muligheten for at osten faktisk kan ligge i naboens kjøleskap i stedet. Slik fortsetter det, helt til slutten, med varierende grader av absurditet. Det er ikke rom for frustrasjon når alt er så vanvittig uforutsigbart, for i stedet ligger fokuset på å få spilleren til å smile.

Spøken, referansene og påfunnene kjenner ingen grenser.

Jeg kan sverge på at ingen kan spille dette uten å le, og det i seg selv gjør det mer enn lett å anbefale. I tillegg kommer turbaserte kamper hentet fra gammeldagse JRPG-er, men naturligvis med en særegen vri også. Å balansere karakterene dine gjennom angrep, evner og utstyr er en funksjon de fleste spillere av sjangeren vil være kjent med. Nye «riff» (angrep), klassemodifikasjoner og «patcher» som fungerer som passive modifikasjoner. Det tar litt tid å bli kjent med terminologien spillet bruker (som selvfølgelig er fullstendig selvbevisst i seg selv). Glem «Mana» – her handler alt om «Hype».

Sidemisjonene inkluderer blant annet å kaste ut utleiere ved hjelp av hunder som bærer tromboner.

Selve kampene er også unike til tross for den grunnleggende formelen, der det er din tur til å handle når måleren din er full. Den samme måleren er også delt inn i fire seksjoner («Measures») som kan påvirkes av ulike statusendringer, både positive og negative. Å bli utsatt for «Pain», for eksempel, betyr at mens nålen beveger seg gjennom måleren og den berørte seksjonen av den, tar spilleren skade. På samme måte fører «Speed» (av åpenbare grunner) til at nålen beveger seg raskere mot neste seksjon, noe som til slutt gir deg turen til å handle. Alt dette er ganske enkelt å få tak på, og spillet forklarer alle mekanikkene på en god måte.

Jeg håper det er klart at jeg syntes det var vanskelig å velge skjermbilder til denne anmeldelsen.

På samme måte bruker spillet et noe unikt system for å håndtere «Merch» (gjenstander). En energidrikk gjenoppretter helse når du har funnet den, og et signalhorn kan påføre fienden skade, noe som så langt ikke er noe spesielt bemerkelsesverdig. Men gjenstandene i seg selv brukes ikke ut fra hvor mange du har med deg, noe som tradisjonelt har vært tilfellet i for eksempel Final Fantasy. I stedet registreres de som faste oppføringer i det som kan sammenlignes med en database over gjenstander. Det er da opp til deg å bruke hva du vil så mange ganger som «Lager»-nivået ditt tillater, da dette er en global ressurs som deles av og dekker alle gjenstandene dine. Hver gang en gjenstand brukes, reduseres «Lageret» ditt, og noen gjenstander koster mer å bruke enn andre. Dette kan både oppgraderes for flere bruk og etterfylles gratis underveis ved å snakke med beseirede postbud.

Kampene er klassiske turbaserte, men spillet legger til sin egen vri på opplegget.

Det er derfor ikke nødvendig å kjøpe 30 gjenopplivninger og 60 potions fra en butikk, men heller å kjøpe og legge til en bedre versjon av det samme elementet. På samme måte kan du gjenopprette helse og «Hype» via det Link mest sannsynlig ville ha kalt en «Fairy Fountain», her gjenskapt som bassenger med syngende fisk, noe som er et tilbakevendende tema i spillet. Så, syngende fisk... det er så tåpelig, men samtidig ekstremt morsomt.



Deathbulge: Battle of the Bands er en outsider som treffer akkurat den rette tonen hvis du liker rocketemaer, en god latter og turbaserte kamper med en unik vri. I tillegg til det særegne designet, der du aldri vet hva som venter rundt hjørnet, blir du like hyggelig overrasket hver gang du også oppdager et fantastisk lydspor med herlige rytmer på tvers av alle sjangre og et boss-tema som låner toner fra klassikeren Master of Puppets. Det at jeg ikke hadde hørt om dette spillet før, er litt av en skam, for det er ikke bare veldig bra og gjennomtenkt, det er like gøy å spille selv før du starter det opp. Altså, har du sett spillets tittel og trioens bandnavn?